En karakter føles ikke ekte fordi du har bestemt øyenfarge, favorittmat og fødselsdato.
Det kan være nyttig informasjon, men leseren tror først på karakteren når personen begynner å ville noe, skjule noe, misforstå noe og ta valg som har konsekvenser.
Ekte mennesker er fulle av motsetninger. Vi kan være modige på jobb og feige hjemme. Generøse med venner og smålige med søsken. Vi sier at vi vil ha forandring og blir irritert når noen flytter kaffekoppen vår.
Gode romanfigurer trenger den samme friksjonen.
Kort sagt: En troverdig karakter trenger et tydelig ønske, gode grunner til å handle som han eller hun gjør, motstridende sider og noe å tape. Resten kan du bygge derfra.
Begynn med hva karakteren vil
En av de enkleste måtene å gi en karakter liv på er å gi personen et ønske.
Det trenger ikke være et stort livsmål. I en enkelt scene kan ønsket være svært konkret:
- Hun vil få søsteren til å bli til etter begravelsen.
- Han vil skjule at han har mistet jobben.
- Hun vil få tilbake nøkkelen til leiligheten.
- Han vil bli invitert inn.
- Hun vil slippe å svare på ett bestemt spørsmål.
Når karakteren vil noe, får scenen retning. Når noen eller noe står i veien, begynner karakteren å avsløre hvem han eller hun er.
Vi lærer ikke først og fremst en karakter å kjenne gjennom det forfatteren sier om personen. Vi lærer karakteren å kjenne gjennom hva personen gjør når det blir vanskelig.
Skill mellom det karakteren vil ha og det karakteren trenger
Det karakteren ønsker seg og det karakteren egentlig trenger, er ikke alltid det samme.
Det er ofte her interessant karakterutvikling begynner.
Det han vil
Jonas vil bli forfremmet og bevise at han er den dyktigste på avdelingen.
Det han trenger
Han trenger å slutte å måle egen verdi gjennom hvor imponert andre er av ham.
Historien kan la Jonas jage forfremmelsen. Samtidig kan jakten avsløre hva han forsømmer, hvem han sårer og hvorfor målet har blitt så viktig.
Det gir karakteren et ytre prosjekt og en indre konflikt.
Finn grunnen bak ønsket
«Hun vil bli rik» sier noe. «Hun vokste opp med en mor som måtte velge hvilke regninger som kunne vente» sier mer.
Bak sterke ønsker ligger det ofte erfaringer, frykt eller behov.
Spør derfor ikke bare:
Hva vil karakteren?
Spør også:
- Hvorfor betyr dette så mye?
- Hva tror karakteren vil skje hvis målet nås?
- Hva frykter karakteren hvis det ikke skjer?
Da begynner ønsket å henge sammen med resten av personen.
Gi karakteren motsetninger
Karakterer blir fort flate når de kan oppsummeres med ett adjektiv.
«Hun er snill.»
Greit. Men når slutter hun å være snill?
Kanskje hun er omsorgsfull overfor alle bortsett fra faren. Kanskje hun hjelper naboene uten å nøle, men blir rasende hvis noen tilbyr å hjelpe henne.
Prøv kombinasjoner som skaper friksjon:
- selvsikker, men konfliktsky
- sjenerøs, men misunnelig
- intelligent, men lett å manipulere følelsesmessig
- lojal, men dårlig til å tilgi
- morsom, men livredd for å bli gjort narr av
Det er ikke motsigelser du må rydde opp i. Det er ofte akkurat der personen blir interessant.
La styrker skape problemer
En god egenskap trenger ikke alltid være god for karakteren.
Lojalitet kan bli blind lojalitet. Selvstendighet kan bli stahet. Omsorg kan bli kontroll. Ambisjon kan gjøre personen hensynsløs.
På sitt beste:
Maja gir aldri opp når noen hun er glad i trenger henne.
Når egenskapen går for langt:
Hun nekter å godta at sønnen faktisk ikke vil ha hjelpen hennes.
Da føles egenskapen som en del av personligheten, ikke som en etikett forfatteren har klistret på.
Bakgrunnshistorien skal forklare, ikke overta
Karakterens fortid påvirker hvem personen er nå. Det betyr ikke at leseren trenger hele biografien.
Du kan godt vite mye mer enn du bruker.
Spør heller hvilken del av fortiden som faktisk påvirker handlingen:
- Hva har karakteren lært om andre mennesker?
- Hva har personen lært om seg selv?
- Hvilken erfaring prøver karakteren å unngå å gjenta?
- Hva skammer personen seg over?
- Hvem ønsker karakteren fortsatt anerkjennelse fra?
Hvis fortiden ikke påvirker valgene i nåtiden, trenger den kanskje ikke særlig mye plass.
Gi karakteren en feiloppfatning om seg selv eller verden
Mennesker går ikke rundt med perfekte analyser av hvorfor de gjør det de gjør.
Karakterene dine bør heller ikke gjøre det.
En person kan tro:
- «Hvis jeg trenger andre, er jeg svak.»
- «Folk forlater meg når de kjenner meg ordentlig.»
- «Jeg må være nyttig for å fortjene plass.»
- «Hvis jeg har kontroll, kan ingenting gå galt.»
Slike forestillinger er interessante fordi karakteren gjerne organiserer livet sitt rundt dem.
Historien kan så presse personen inn i situasjoner der forestillingen blir utfordret.
La karakteren ha blinde flekker
En karakter kan være flink til å forstå andre og fullstendig håpløs til å forstå seg selv.
Det er ganske menneskelig.
Kanskje Henrik mener søsteren er ekstremt nærtagende, mens leseren gradvis ser at han selv bruker humor for å slippe å ta ansvar.
Han trenger ikke tenke:
Jeg bruker sarkasme som et forsvar mot min underliggende skam.
Hvis han gjør det, har han spart romanen for mye terapi, men også for en del karakterutvikling.
Karakterisering skjer gjennom valg
Du kan skrive at en karakter er modig. Det blir langt mer overbevisende hvis vi ser hva personen gjør når det faktisk koster noe å være modig.
Fortalt:
Eva var modig og sto alltid opp for andre.
Vist:
Da sjefen spurte hvem som hadde sendt klagen, rakk ingen å se opp før Eva sa:
«Jeg.»
Det var ikke sant.
I den andre versjonen får vi både mot og et nytt spørsmål. Hvorfor beskytter hun noen andre?
Press karakteren når du vil finne ut hvem personen er
Det er enkelt å være tålmodig når ingenting irriterer deg.
Det er enkelt å være ærlig når sannheten ikke koster noe.
Hvis du vil teste en karakter, skap situasjoner der to viktige behov kolliderer.
Prøv dette
Velg to ting karakteren setter høyt.
For eksempel:
- lojalitet til familien
- behovet for å være ærlig
Skriv så en scene der personen ikke kan beholde begge deler.
Hva velger karakteren? Hva forteller valget oss?
Ikke gjør alle karaktertrekk relevante for handlingen
Ekte mennesker finnes også når handlingen ikke trenger dem.
Derfor kan små detaljer gjøre karakteren mer levende, så lenge de ikke blir en katalog.
Kanskje karakteren alltid lar litt kaffe stå igjen i koppen. Kanskje hun retter på skjeve bilder hjemme hos andre. Kanskje han nekter å bruke paraply fordi han mener det «aldri regner ordentlig».
Slike detaljer kan skape følelsen av et liv utenfor plottet.
Men velg med måte. Leseren trenger sjelden å vite favorittfargen, stjernetegnet, blodtypen, første kjæledyr og synet på oliven før karakteren får lov til å gå inn i første scene.
La karakterer oppføre seg forskjellig med forskjellige mennesker
Vi er ikke nøyaktig den samme personen overfor sjefen, barnet vårt, en gammel venn og en fremmed på bussen.
Karakterer bør også ha slike variasjoner.
En mann kan være dominerende på jobb og forsiktig rundt storebroren. En kvinne kan være morsom blant venner, men stille når moren er i rommet.
Dette kan fortelle mye om relasjonene uten at du må forklare dem.
Et nyttig spørsmål: Hvem får frem den beste siden av karakteren? Hvem får frem den verste?
Gi hver viktig karakter sin egen agenda
Bipersoner blir flate hvis de bare eksisterer for å hjelpe hovedpersonen videre.
En venn er mer interessant når hun også vil noe selv. En kjæreste bør ha et liv som ikke stopper når hovedpersonen forlater rommet.
Spør om de viktigste bipersonene:
- Hva ønsker denne personen akkurat nå?
- Hva forventer personen av hovedpersonen?
- Hva er personen redd for?
- Hva ville vedkommende gjort dersom hovedpersonen ikke fantes?
Hvis svaret på det siste er «sannsynligvis stått helt stille til neste kapittel», har bipersonen litt arbeid igjen.
Konflikt blir bedre når begge har forståelige grunner
En konflikt trenger ikke bestå av én fornuftig person og én som har meldt seg frivillig til å være vanskelig.
Ofte blir scenen sterkere når begge sider gir mening.
Søsteren
Vil selge barndomshjemmet raskt. Hun har gjeld og trenger pengene.
Broren
Vil beholde huset. Det er det siste stedet han forbinder med faren før sykdommen.
Ingen trenger å være skurken. Konflikten fungerer fordi begge har noe reelt å tape.
Dialog avslører karakter når alle ikke høres like ut
Karakterstemmen består av mer enn dialekt og slang.
Den handler også om hva personen legger merke til, hva personen unngår å snakke om og hvor direkte han eller hun er.
Tenk deg at tre personer får spørsmålet:
«Er du redd?»
Person A: «Ja.»
Person B: «For hva da?»
Person C: «Har du tenkt å gjøre noe med den kaffen, eller skal den bare stå der?»
Alle tre svar kan komme fra redde mennesker. Forskjellen ligger i hvordan de håndterer følelsen.
Bruk kroppsspråk uten å falle tilbake på standardbevegelsene
Karakterer trenger ikke sukke, trekke på skuldrene, knytte nevene og bite seg i leppa hver gang de føler noe.
Se etter handlinger som passer akkurat denne personen.
En nervøs karakter kan:
- begynne å rydde
- snakke mer enn vanlig
- bli overdreven formell
- unngå øyekontakt
- spøke
- kontrollere telefonen uten å ha fått noen melding
Reaksjonen forteller både hva personen føler og hvem personen er.
Ikke forklar følelsen etter at du allerede har vist den
Forklarer for mye:
Martin så på den tomme stolen. Han ble veldig trist fordi faren ikke lenger var der.
Lar detaljen arbeide:
Martin tok fram tre tallerkener.
Han sto med den siste i hånden noen sekunder før han satte den tilbake.
Leseren trenger ikke alltid følelsens navn.
Karakteren trenger ikke være sympatisk
En hovedperson kan være egoistisk, vanskelig, feig eller full av dårlige valg.
Leseren trenger ikke nødvendigvis å like personen. Det viktigste er ofte at vi forstår personen og blir nysgjerrige på hva han eller hun gjør videre.
En usympatisk karakter blir lettere å følge hvis vi:
- forstår hva personen ønsker
- ser hvor atferden kommer fra
- oppdager sårbarhet eller selvmotsigelser
- ser personen kjempe for noe som faktisk betyr noe
Det er forskjell på å forstå en handling og å godkjenne den.
Unngå perfekte karakterer
En karakter som alltid har rett, alltid er kompetent, alltid er morsom og bare mislikes av onde mennesker, får fort mindre dybde.
La karakteren ta feil.
Ikke bare fordi personen mangler informasjon, men fordi egne svakheter påvirker vurderingen.
Den stolte karakteren venter for lenge med å be om hjelp. Den mistenksomme tolker en vennlig handling som manipulasjon. Den konfliktsky gjør et lite problem større ved å late som ingenting.
Da får personligheten konsekvenser for historien.
La feilene koste noe
En karakterfeil blir lite interessant hvis den aldri skaper problemer.
Hvis du skriver at hovedpersonen er impulsiv, men alle impulsive valg tilfeldigvis fører til spennende eventyr og gode resultater, er impulsiviteten mest pynt.
La karaktertrekkene få faktiske konsekvenser.
En god test: Hvis du kunne byttet hovedpersonen med en helt annen person og handlingen fortsatt ville utviklet seg omtrent likt, påvirker karakteren sannsynligvis plottet for lite.
La karakteren påvirke historien
Den sterkeste forbindelsen mellom karakter og handling oppstår når det som skjer, delvis skjer på grunn av hvem hovedpersonen er.
Karakteren tar et valg.
Valget skaper et problem.
Problemet krever et nytt valg.
Slik begynner personlighet og handling å dra i samme retning.
Hvis du arbeider med en roman, kan du lese mer om hvordan karakterarbeidet henger sammen med resten av bokprosessen i Hvordan skrive en roman: Fra idé til ferdig manus.
Karakterutvikling betyr ikke nødvendigvis at personen blir bedre
Utvikling betyr først og fremst forandring.
En karakter kan lære noe og bli klokere. Personen kan også trekke feil konklusjon og bli verre.
Noen historier handler dessuten om mennesker som nekter å forandre seg, og om konsekvensene av nettopp det.
Spør:
- Hvordan ser karakteren verden i begynnelsen?
- Hva setter dette synet på prøve?
- Hvilke valg gjør personen underveis?
- Hva tror eller gjør karakteren annerledes til slutt?
Små endringer kan være mer troverdige enn store
Ikke alle karakterbuer trenger å ende med en fullstendig personlig forvandling.
En svært kontrollert person trenger ikke bli spontan og sorgløs innen siste kapittel.
Kanskje det holder at hun for første gang sier:
«Jeg vet ikke hva vi skal gjøre.»
Hvis hele historien har vist hvor vanskelig akkurat den setningen er for henne, kan den være en stor forandring.
Karakterark kan hjelpe, men historien er viktigere
Det kan være nyttig å lage notater om karakterene før du skriver.
Men ikke bruk tre uker på å fylle ut førti spørsmål om en person som ennå ikke har gjort noe.
Prioriter informasjon som faktisk påvirker historien.
| Spørsmål | Hvorfor det er nyttig |
|---|---|
| Hva ønsker karakteren? | Gir retning og motivasjon. |
| Hva frykter karakteren? | Viser hva personen prøver å unngå. |
| Hva skammer karakteren seg over? | Kan skape hemmeligheter og sårbarhet. |
| Hva tror karakteren om seg selv? | Gir grunnlag for indre konflikt. |
| Hva misforstår karakteren? | Skaper rom for feilvalg og utvikling. |
| Hvem betyr mest for personen? | Viser hvor de sterkeste følelsesmessige innsatsene ligger. |
| Hva gjør karakteren under press? | Avslører personligheten i handling. |
Prøv å skrive karakteren i en helt vanlig situasjon
Store dramatiske scener viser mye, men små situasjoner kan være overraskende avslørende.
Skriveøvelse
Skriv karakteren din i én av disse situasjonene:
- noen sniker foran i køen
- karakteren kommer en halvtime for tidlig til en avtale
- en venn ber om å låne penger
- personen knuser noe hjemme hos andre
- karakteren får et kompliment han eller hun ikke tror på
Ikke forklar personligheten. Bare skriv hva karakteren gjør og sier.
Etterpå kan du spørre hva scenen avslørte som ikke sto i karakterarket ditt.
Lag en karakter gjennom fem konkrete spørsmål
Hvis du starter fra ingenting, trenger du ikke fylle ut en hel biografi.
- Hva vil personen akkurat nå?
- Hvorfor betyr det så mye?
- Hva er personen redd for at andre skal oppdage?
- Hvilken side ved seg selv ser personen dårlig?
- Hva må skje for at personen blir nødt til å forandre seg?
Du kan bygge overraskende mye historie ut fra disse fem svarene.
Vanlige feil når man skriver karakterer
Karakteren beskrives mer enn personen handler
Leseren trenger ikke få hele analysen først. La personligheten komme fram gjennom scener.
Bakgrunnshistorien kommer i én stor blokk
Fortiden er som regel mer interessant når den dukker opp fordi noe i nåtiden gjør den relevant.
Alle sier nøyaktig hva de føler
Mennesker skjuler, bagatelliserer og misforstår følelsene sine. La dialogen få undertekst.
Bipersonene finnes bare for hovedpersonen
Gi dem egne ønsker og grenser.
Karakterfeilene har ingen konsekvenser
Hvis en svakhet aldri koster noe, blir den fort bare dekorasjon.
Forfatteren beskytter favorittkarakteren
La personen mislykkes, ta feil og gjøre ting du selv ikke ville gjort. Du skriver et menneske, ikke en jobbsøknad.
Slik sjekker du om karakteren begynner å føles ekte
- Kan jeg forklare hva karakteren vil uten å bruke mange ord?
- Forstår jeg hvorfor dette målet betyr noe?
- Har personen egenskaper som trekker i ulike retninger?
- Tar karakteren valg som påvirker handlingen?
- Har svakhetene reelle konsekvenser?
- Oppfører personen seg forskjellig i ulike relasjoner?
- Finnes det ting karakteren ikke forstår om seg selv?
- Har dialogen en egen tone?
- Forandrer erfaringene i historien personen på en troverdig måte?
Du trenger ikke kunne svare perfekt på alt før du begynner å skrive. Noen karakterer blir først tydelige etter at de har vært gjennom noen scener.
Spørsmål om karakterutvikling
Må hovedpersonen være sympatisk?
Nei. Leseren kan følge en vanskelig eller moralsk tvilsom person så lenge karakteren er interessant, forståelig og har tydelige ønsker og konflikter. Vi trenger ikke være enige med karakteren for å være nysgjerrige på vedkommende.
Hvor mye bør jeg vite om karakteren før jeg begynner å skrive?
Det varierer. Noen liker detaljerte karakterark, andre oppdager personen gjennom førsteutkastet. Det viktigste er å vite nok om mål, motivasjon, frykt og sentrale relasjoner til at karakteren kan begynne å ta meningsfulle valg.
Må alle karakterer utvikle seg?
Nei. Hovedkarakterer får ofte en tydeligere utvikling, mens mindre roller kan være mer stabile. En karakter kan også bevisst motstå forandring. Det viktige er at personens rolle i historien føles gjennomtenkt.
Hvordan unngår jeg at karakterene mine høres like ut?
Tenk mindre på spesielle talemåter og mer på personlighet. Hvem snakker direkte? Hvem unngår spørsmål? Hvem bruker humor når noe blir ubehagelig? Hvem forklarer for mye? Ulike mål, erfaringer og måter å håndtere konflikt på skaper ofte tydeligere stemmer enn kunstige språklige særtrekk.
Kan en karakter endre personlighet underveis?
Ja, men store endringer bør bygges opp. Erfaringene i historien må gi leseren grunn til å tro på forandringen. Små, konkrete endringer er ofte mer overbevisende enn at en person plutselig blir det motsatte av den han eller hun var.
Den beste karakterbeskrivelsen er ofte en scene
Du kan bruke mange sider på å fortelle oss hvem en karakter er.
Eller du kan plassere personen i et rom med noe han ønsker, noen som står i veien og en beslutning han helst skulle sluppet å ta.
Da begynner karakteren å vise seg selv.
Gi personen sterke sider og dårlige sider som springer ut av samme menneske. La fortiden påvirke valgene uten å forklare alt. La relasjoner få frem forskjellige sider. La karakteren gjøre feil som faktisk koster noe.
Og viktigst av alt: La personen ville noe nok til å handle.
Det er når karakteren slutter å være en samling egenskaper og begynner å ta egne dårlige beslutninger at du virkelig er på vei.