Krogsrud industripark, oktober 2002
Ajla Selimovic kikka på klokka. 05.50. Ti minutter til avløsning. For ikke mange ukene siden hadde det så smått begynt å lysne nå, men nå var det bekmørkt. Sommeren var så definitivt over. Hun tok en slurk Imsdal før hun grep radioen.
«Selimovic,» sa hun. «05.50, ingenting å rapportere. Venter på avløsning.»
«Mottatt.»
Hun hengte radioen tilbake i beltet og begynte å gå mot innkjørselen. Et par av kollegene var misfornøyd med at det bare var en vekter på det store industriområdet, men Ajla hadde ingenting imot det. Kollegene gikk bare i veien…
Hun var halvveis langs gjerdet mot sjøen da hun plutselig sparka borti noe på bakken. Hun bøyde seg ned, og så akkurat det synet hun frykta å se – død katt. Hun grep radioen, men før hun rakk å trykke inn knappen syntes hun hun hørte en lyd. Mjauing? Hun ble stående og lytte med soldatens tålmodighet. Jo, det var definitivt en svak mjauing.
Der! Innunder gjerdet noen meter unna. En liten pjuskete forskremt kattunge, midt mellom fire døde søsken. Et ti år gammelt minne dukket opp i hodet – ei 12 år gammel jente, under en haug av lik, med armene rundt den drepte storebroren, som hadde beskyttet henne mot kulene. Hun viftet det vekk, slo av lommelykta igjen, og gikk forsiktig bort mot kattungen og satte seg ned på kne.
«Heisann lille venn. Er du helt alene i verden? Det har jeg også vært.»
Katten så på henne med store lysende øyne. Ajla tok Imsdal-flaska, satte korken opp-ned på bakken et lite stykke fra kattungen og slo litt av vannet oppi. Den så fortsatt skeptisk ut, men Ajla fortsatte å lokke vennlig på den. Til slutt halvt krøp den bort til flaskekorken og lepjet i seg vannet.
«Stakkar, den ser syk ut,» tenkte Ajla. Hun tok av seg jakken, tok den skjelvende kattungen forsiktig i nakkeskinnet, og la den oppå jakken, som hun pakket rundt dyret og løftet den opp. Et annet minne dukket opp – en kattunge i armene på ei 12 år gammel jente som nettopp hadde kommet til dette fremmede, mørke, kalde landet langt mot nord. Adoptivforeldrenes smil, hennes egen usikkerhet som plutselig gikk over til trygghet av kattungens myke mjauing.
«Du skal få bli med meg du, vennen,» sa hun stille til katten, og begynte å gå mot Peugeoten. Hun åpna døra på passasjersida og la jakken med katten inni forsiktig på passasjersetet. Hun tok ut en hvetebolle fra posen i hanskerommet, brøt den i små biter og la forsiktig foran katten, og fylte korken på Imsdal-flaska på nytt så den hadde noe å drikke.
Ajla så lysene fra kollegaen sin Peugeot. Hun gikk bort til bilen med det samme den stoppa, og informerte kollegaen om den døde katten og kattungene. Han lovte å varsle veterinær umiddelbart for å få noen til å fjerne dem på verdig vis. Ajla meldte raskt inn at kollegaen var på plass og hun forlot stedet, så sjekka hun katten. Den sov, men pustet fortsatt. Hun så at den hadde spist litt av bollesmulene. Pelsen var kjølig mot fingrene. Hun festet sikkerhetsbeltet, startet bilen og kjørte mot lokalene til vaktselskapet.
«Hvor er jakken din?» spurte kollegaen som satt i resepsjonen da hun kom inn. «Fryser du ikke?»
Ajla svarte ikke, hun gikk inn på kontoret, slo på PCen der, og begynte å søke. Heldigvis, det var en nattåpen dyrlege i nabokommunen. Hun fant et pledd i garderoben, og gikk ut til Peugeoten igjen. Katten sov fortsatt, hun pakka pleddet rundt den, tok den forsiktig i armene og begynte å gå mot sin egen bil. Raskt åpna hun bakdøra på Audien og la katten forsiktig i baksetet. Den skulle overleve. Ajla henta bollesmulene og Imsdal-korka fra vaktbilen og la dem ved siden av katten før hun tok på seg jakken og gikk tilbake inn.
«Glemte den i bilen,» sa hun kjapt til kollegaen, og gikk tilbake i garderoben for å skifte til sivil. Hun fylte ut rapportskjemaet, men unnlot å nevne den levende katten, og leverte det til kollegaen i resepsjonen.
Ute på parkeringsplassen kikket hun raskt inn i baksetet på Audien, katten så ut til å ha det greit der den lå, hun satte seg inn og kjørte målrettet i retning den døgnåpne dyrlegeklinikken. Da hun kom fram tok hun katten forsiktig ut av bilen, og bar den inn i resepsjonen.
«Ajla Selimovic. Jeg fant denne kattungen sammen med fire døde søsken,» sa hun til vedkommende i resepsjonen. «Han puster, men er kald og virker syk. Han har spist bittelitt. Noen bør se på den med en gang.» En dyrlege kom ut av et kontor ved siden av henne, han måtte ha hørt hva hun sa til resepsjonisten. «Bli med meg,» sa han og viste vei til undersøkelsesrommet. Kattungen hadde våknet, Ajla satte den på undersøkelsesbordet og strøk den forsiktig over ryggen mens hun fortalte historien fra industriparken. Dyrlegen gjorde undersøkelsene sine, så fant han fram et tablettglass fra et skap bak seg. «Han kommer nok til å kvikne til om ikke lenge. Men det var bra du gjorde det du gjorde, den hadde nok ikke klart seg særlig mye lenger. Disse tablettene er for å kurere bendelorm. Knus en og bland den i maten hans, og gi han et bad, så er han nok ute og fanger mus om ikke lenge.»
Mat ja. Ajla hadde ikke hatt katt på noen år, hun hadde helt glemt hva kattunger skulle ha å spise… Heldigvis så hun at dyrlegesenteret hadde en butikk som solgte det meste av katteutstyr. Hun kjøpte med seg noe bokser kattungefor, en kattedo, mat- og vannskål og ei lita katteseng.
«Bare det beste,» tenkte hun for seg selv, i det hun la tingene i baksetet på Audien. Hun satte seg bak rattet, og la kattungen i fanget.
«Hva skal vi kalle deg da, lille venn?» sa hun og så på kattungen. Hun ble sittende ei stund å tenke.
«Mirsad,» sa hun til seg selv. «Mirsad er et bra navn.»
Hun strøk kattungen forsiktig over ryggen før hun la den over i passasjersetet. Den malte fornøyd. Et nytt minne dukka opp. En livredd ung mann som beskyttet lillesøsteren sin mot bosniaserbernes kuler.
«Mirsad,» sa hun stille til seg selv. Hun svelget, tørka en tåre, og startet bilen.
To be continued (basert på feedback)
