Jeg husker ikke samtalen. Jeg husker at mor tørket hendene på forkleet før hun sa noe, som om de måtte være fri. Det var mel på den ene hånden. Litt ved håndleddet også. Hun hadde knadd deig. På bordet sto en kopp kaffeerstatning og ble kald. Jeg så hinnen legge seg over den mens hun snakket.
Det gjaldt meg.
Noen trengte hjelp med kyrne noen dager. Det var det hun sa. Ikke mer. Som om det var en liten ting som kunne settes fra seg mellom brødfatet og saltkaret.
Jeg sto ved bordenden og kjente treverket mot låret. En sprekk i platen tok imot fingertuppen min. Jeg fulgte den et stykke uten å se opp. Det luktet sur ved fra ovnen, våt ull, gjærbakst som ennå ikke var stekt. En av de minste satt på gulvet og hostet. Mor snudde seg halvt mot ham, så tilbake til meg.
Du klarer det, sa hun.
Jeg sa ingenting. Det var ikke plass til det. Ikke med henne slik, allerede i neste gjøremål. Jeg tenkte at hun kunne ha latt være. Det var en stygg tanke. Jeg tenkte den likevel.
Ute lå snøen ikke som snø lenger, bare som grå klumper langs veggen og i hjulsporene. Under den kom jorda fram, svart og våt. Bekken nedenfor huset var åpen. Den gikk fortere enn før, mørk under iskantene. Små ting fór med strømmen. Kvister, en barkbit, noe lyst jeg ikke fikk øye på før det var borte. Jeg ble stående der litt, med støvelspissen mot en stein som stakk opp av bakken. Steinen var glatt av vann. Da jeg flyttet foten, ble det et merke etter sålen i det tynne slammet.
Mor ropte fra døra at jeg måtte komme.
Hun hadde lagt klærne mine i et knyte. Et skjørt, en ulltrøye, strømper, det andre forkleet. Ikke mye. Hun knyttet det hardt. Jeg så knokene bli hvite i det hun dro snora til. Så tok hun på meg lua uten å spørre om jeg kunne gjøre det selv. Fingrene hennes var kalde mot øret. Jeg ble sint da. Ikke lenge. Bare nok til at jeg måtte svelge før jeg kunne gå.
Vi gikk over myra. Hun først. Jeg etter.
Det var dårlig føre. Skaren holdt ikke. For hvert tredje skritt sank vi igjennom. Vierkvister rispet opp strømpekanten der skjørtet hadde glidd opp. Jeg fikk vann inn i den ene støvelen tidlig, men sa ikke fra. Først var det bare kaldt rundt tærne. Så kjente jeg det dra seg opp langs fotbladet, inn i sokken, tyngre og klammere for hvert steg.
Mor sa noen ting underveis. At jeg skulle høre etter. At jeg ikke måtte slippe kyrne ned mot grøfta. At folkene var greie. Det siste sa hun slik en sier noe en helst vil skal være til hjelp. Jeg så på ryggen hennes mens hun sa det. Jakken hennes var mørkere mellom skulderbladene av fukt.
Skogen sto våt og stille. Det dryppet fra granene uten at det regnet. Et sted slo en gren mot en stamme i vinden. Den lyden holdt følge med oss et stykke. Jeg husker at mor en gang snudde seg og så på meg, bare raskt, som for å telle om jeg var der. Da fikk jeg lyst til å stanse. Ikke gå mer. Bare stå i det bløte draget mellom to bjørker og la henne gå videre alene. Men jeg gjorde ikke det.
Huset lå høyere enn vårt. Mørkt nederst på veggen av sprut og gamle vintre. En slede sto på siden. Ved trappa stod en bøtte med is langs kanten. En hund løftet hodet, så la den det ned igjen.
Kvinnen som møtte oss, hadde røde hender. Hun smilte. Jeg så en sprekk i underleppa hennes. Hun sa at dette skulle gå bra. Hun sa det uten å se lenge på meg. Jeg tenkte at det kanskje var slik en sa til alle barn som kom med knyte i hånden.
Mor og kvinnen snakket ved trappa. Ordene drev mot meg i vinden. Fôr. Grind. Morgen. Kveldsstell. Jeg hørte mitt eget navn en gang. Så var det borte igjen.
Mor la hånden på skulderen min før hun gikk. Ikke et strøk, bare tyngden av hånden hennes. Så tok hun den til seg og begynte å gå nedover tunet. Jeg trodde hun kom til å snu seg en gang til. Hun gjorde ikke det. Bjørkene tok henne. Den mørke ryggen hennes mellom de hvite stammene. Så ingenting. Da bet jeg meg i kinnet så hardt at jeg kjente blodsmak.
Jeg sto fortsatt med knyttet i hånden.
Det første jeg merket inne i huset, var varmen i ansiktet og lukten under den. Gammelt gulv. Fuktige votter. Melk som hadde kokt over en gang og satt seg i jernet på ovnen. Noe syrlig fra en bøtte ved døra. Kvinnen tok knyttet mitt og la det på en kiste uten å åpne det. Mannen kom inn fra fjøset mens vi satt ved bordet. Han sa ikke stort. Han hadde møkk på skoene og en stripe høy på ermet. Da han satte seg, gynget benken mot veggen.
Jeg fikk suppe. Den var varm nok til at jeg måtte blåse. Fleskebitene fløt bleke på toppen. Jeg var sulten, men munnen virket mindre enn vanlig. Skjeen traff fortennene mine to ganger. Ingen sa noe om det.
Da det ble kveld, viste kvinnen meg opp trappa. Rommet var ikke stort. Det sto en seng der og en kommode med et ødelagt håndtak. Langs den ene veggen lå kleder med potetmel til tørk. Det var hvitt støv i lufta, mest synlig når lyset kom fra siden. Hun sa at jeg bare måtte rope hvis det var noe. Så gikk hun ned igjen, og trappa knirket under henne, trinn for trinn, til det ble stille.
Jeg kledde av meg og la klærne pent på stolen. Jeg vet ikke hvorfor. Ingen hjemme brydde seg om slikt hvis bare det kom seg av. Men her gjorde jeg det. Kanskje fordi stolen sto der så rett opp og ned og ventet.
Lakenet var kaldt nederst i sengen. Jeg trakk føttene opp med en gang. Under sengen sto en potte. Det luktet metall og noe som hadde stått for lenge. Jeg la ansiktet mot puta. Den luktet skap. Ikke vondt. Bare stengt.
Hus om natta sier andre ting enn om dagen. Det var jeg ikke vant til. Hjemme druknet lydene i hverandre. Her kom de en og en. En grein mot veggen. Et dyr nede i fjøset som skiftet vekt. Vann et sted i takrennen eller rørene, jeg visste ikke hvor. Da tenkte jeg på bekken hjemme. Den gikk selv når ingen sa noe. Her var det bare huset. Et host nede i stua. Så stillhet igjen. Ikke ordentlig stillhet heller, bare fravær av det jeg kjente.
Det var da hjemmet ble til i kroppen. Ikke som et bilde. Som noe jeg manglet å puste i. Jeg lå helt stille og kunne likevel kjenne ovnsvarmen hjemme mot leggen. Høre den minste hoste i søvne. Bekken nedenfor huset. Lyden av mor som skrapte deig av hendene mot kanten på trauet. Alt dette kom så nær at jeg åpnet øynene for å se etter det. Da var det bare mørket i det fremmede rommet og en stripe lys under døra.
Jeg sov lite. Eller jeg sov og våknet uten å vite hva som var hva.
Om morgenen var gulvet kaldt og stivt under føttene. Det grå lystet i vinduet. Kvinnen satte en bolle foran meg og sa at vi måtte ut tidlig. Jeg nikket. Jeg spiste fort. Melken var lunken. Det lå en hinne i kanten. Jeg tvang den ned.
Ute pustet kyrne damp. Den som viste meg hvor jeg skulle gå, snakket fort. Hold dem her oppe. Se etter når de begynner å trekke. Ikke gå bak den røde. Hun slår med hodet først. Jeg sa ja. Horn. Våte mulesider. Mørke øyne som ikke hvilte på noe.
Da jeg sto alene med dem på jordet, ble lydene tynnere. Huset bak meg var for langt unna. Skogen var der, men uten hjelp i den. Jeg hadde en kvist i hånden. Fingrene var fremdeles kalde. Den røde kua løftet hodet og så på meg. Gult skum i munnviken. Så tok hun noen skritt mot grøfta. Jeg gikk etter. Hun stanset. Ikke på grunn av meg. Bare fordi hun fant noe annet å ete.
Slik gikk dagen.
Først redd. Så trøtt. Så en tung følelse som ble liggende i ryggen og i knærne. Jeg svarte når noen snakket til meg. Jeg gjorde det jeg skulle. Men hver gang jeg ble stående stille et sekund for lenge, kjente jeg hvor feil alt var. Ikke stort feil. Bare nok. Døra som åpnet feil vei. Trappa som svarte annerledes. Skjeen som var tyngre. Vannet med annen smak. Jeg tenkte at om jeg bare holdt ut til kveld, kunne det hende noe snudde. Det gjorde det ikke.
Om kvelden kom det hardere.
Lyset ble blått over snøflekkene ute. Inne ble alt gult og lavt. De snakket ved bordet. Jeg så på hendene deres. Riftene. Neglene med jord under. Ledd som svulmet litt når de grep rundt koppen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av mine egne. Til slutt la jeg dem i fanget. Jeg ville helst sitte på dem, som om de kunne bli borte en stund.
Neste morgen våknet jeg før de andre.
Det var ikke en beslutning. Bare at kroppen var våken og allerede et sted på vei. Jeg satt opp. Skuldrene var kalde over skjortekanten. Rommet luktet potetmel og natt. Jeg hørte ingen nede. Jeg tok på meg fort, uten å knyte alt skikkelig. Strømpen vred seg ved ankelen. Jeg rettet den ikke.
Trappa sa fra under meg da jeg gikk ned, men ingen kom.
Døra var ikke låst. Kulden sto rett utenfor. Den traff tennene først. Så øynene. Jeg gikk over tunet, så fortere. Spor etter hundepoter i den våte skaren. Sledesporet halvveis fylt av slaps. Så myra.
Jeg løp før jeg visste at jeg løp.
Støvelen med den dårlige sømmen tok inn vann med en gang. Det slo opp på leggen. Kvister rev mot huden der strømpekanten hadde glidd ned. Pusten dro skarpt i brystet. Jeg smakte jern i munnen. Bjørkestammene kom mot meg og forbi meg. Steiner i stien som jeg visste hvor lå uten å se ordentlig. Et sted snublet jeg og tok meg for med hendene. Kald søle mot håndflatene. Små korn i huden da jeg reiste meg.
Jeg tenkte ikke på hva som kom til å skje når jeg kom fram. Ikke på om de ville sende meg tilbake. Ikke på om jeg hadde gjort noe galt. Jeg tenkte bare på kjøkkenet hjemme. Ikke hele kjøkkenet. Bare enkelte ting. Brødfatet. En våt flekk ved pumpestellet. Den skjeve kroken ved døra der fars lue hang når han var inne. Og bekken bak huset, den mørke stripen som gikk selv når en ikke så den. Slik kom hjemmet mot meg. Ikke som en trøst. Som noe konkret nok til å nå.
Da huset vårt viste seg mellom trærne, var det mindre enn jeg hadde båret det som. Veggen grånet. Røyken gikk rett opp. En bøtte lå på siden ved trappa. Det var alt. Men det var riktig.
Jeg gikk inn uten å banke.
Varmen traff meg først, og under den lukten av vårt eget hus. Våt ved, bakst, gamle klær som tørket ved ovnen. Mor sto ved bordet og skar brød. Hun snudde seg da døra slo igjen. Kniven ble stående i hånden hennes.
Hun så på meg. På håret mitt. På hendene. På buksekanten som var mørk av vann. Jeg ville at hun skulle se det med en gang, alt sammen. Fingrene hennes strammet seg rundt skaftet, så la hun kniven fra seg. Ikke fort. Bare ned på fjøla.
Jeg sto der og skalv. Av kulde, sikkert. Kanskje av noe annet også. Vannet fra støvlene mine la seg i små mørke merker på gulvet.
Ingen av oss sa det som var sant.
Hun kom bort og tok lua av meg. Den ene knuten hadde satt seg, og hun måtte bruke neglene. Jeg sto stille mens hun løste den. Så sa hun at jeg fikk sette meg nær ovnen.
Bak huset gikk bekken som før. Jeg hørte den ikke gjennom veggene, men jeg visste hvor den var. Det var nok.
