En tale til pappa – og til Norge
«Jeg hater 17. mai», har jeg hørt pappa si utallige ganger. Nå må ikke dette tas for seriøst, for han uttrykker seg slik om det meste. Men det fikk meg selvfølgelig til å lure på: Hvorfor? Hvorfor hater pappa 17. mai?
Jeg visste veldig lite, til ingenting om denne dagen da jeg var liten. Det gir så klart mening at barn ikke typisk vet mer om dagen enn det de selv oppfatter, ut ifra det vi viser dem. Men til og med ettersom jeg ble eldre visste jeg allikevel ikke grunn årsaken til hvorfor vi feirer 17. mai. Det var fortsatt det samme inntrykket hvert år med det norske flagget, bunad, pølser og is og tog. De festlige kulturelle markørene som ikke sa meg annet enn at det var en ekstra stor bursdagsfest én gang i året. Det skal mer til enn kun å være til stede, eller en del av selve dagen, for å lære hva den egentlig betyr. Så når vi i 7. klasse på barneskolen skulle skrive en 17. mai tale visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne. Jeg fikk i hvert fall med at det er Norges nasjonaldag, men at mitt syn på dagen ikke var den mest riktige. Kort fortalt var det ikke min tale som ble valgt for å bli holdt foran alle, takk og pris.
Jeg nøt i hvert fall de kulturelle festivitetene, i motsetning til pappa. Det var alltid han som satte negative ord på 17. mai og det den får oss nordmenn til å gjøre hvert eneste år. Han argumenterte det med at han synes dagen er slitsom, masete og utmattende. Egentlig alle slike beskrivelser som får han til heller å ville bli hjemme, sittende i sofaen og se på tv. Ja, årsakene han kom med kunne være den enkleste grunnen til at han hater 17. mai, tenkte jeg, og lot det være. Fra slutten av barneskolen lærte jeg ikke stor mer om Norges historie, før slutten av videregående, der jeg fikk den så langt grundigste gjennomgangen av én av Norges viktigste dager og perioden rundt den. Jeg skjønte da hvor viktig selve dagen er, men også historien bak den og påvirkningen den har hatt og har. For selv om 17. mai kun er én dag, var det mange faktorer som foregikk og ledet oss til det Norge er i dag.
Norge lå under dansk styre i over 400 år. I 1814 ble den dansk-norske unionen oppløst som følge av store omveltninger på kontinentet. Norge fikk sin egen grunnlov og ble et selvstendig rike, men allerede før året var omme ble Norge knyttet til en personalunion med Sverige under én felles monark. Vi fikk allikevel beholde grunnloven, bortsett fra de justeringer personalunionen med Sverige krevde. Norge hadde en høy grad indre selvstyre, men det var Sverige som sto for den felles utenrikspolitikken. Etter hvert var det mange av oss i Norge som ønsket at landet skulle bli helt selvstendig, og i 1905 klarte landene å bli enige om å løse opp unionen uten å gå til krig mot hverandre. Det var en lang prosess, men med den styrken vi nå har gjort oss kjent med, ga vi aldri opp.Ordet «felles» ble ikke lenger brukt for å beskrive Norges forhold til landets styre og områder. Vi er i dag ett selvstendig og fritt land med revolusjonære skatter som den norske politikken, demokrati og ytringsfrihet, fordi våre forfedre aldri ga opp kampen. Det er det vi feirer i dag, og aldri må slutte med, fordi det minner oss på hva vi som lille Norge oppnådde da, og må fortsette å opprettholde videre.
Når 17. mai er en så viktig dag elsket av så mange, begynte jeg igjen å lure på hvordan pappa kunne si at han hater den. Selv om jeg hadde fått et svar på det, klarte jeg ikke la være å føle at det ikke var fyldig nok. Tenker han egentlig over hvorfor vi feier denne dagen, og hvor viktig den da er? Med det spørsmålet i bakhodet ønsket jeg å komme fram til mitt eget svar. Det var da jeg minnet med selv på en tale jeg hadde lest på en del år tilbake. Spørsmålet taleskriveren opplyser rundt er nettopp om vi egentlig tenker over hvorfor vi feirer 17. mai. Morsomt, og svært underlig, var det å finne ut at forfatteren av akkurat denne talen faktisk var historielæreren min, lektor Daniel Sjulseth. Uansett så husker jeg at det han tok opp, som jeg nå skal repetere noe av, ble formulert på en svært god måte. I talen skrives det om nasjonalismen i feiringen av 17. mai, og at det ikke tydeliggjøres noen særlig forskjell mellom den politiske og kulturelle nasjonalismen.
Kulturell nasjonalisme handler om at en gruppe mennesker deler en felles kulturell identitet, vist nettopp gjennom de markørene vi ser på 17. mai, og den delen som dominerer dagen. Den kulturelle siden dominerer gjennom bunadene, det norske flagget og nasjonalsangen, mens den politiske siden kun får sine utslag gjennom enkelte referanser til grunnlovsverket i taler og sanger. Det er mer en feiring av konstruerte felleskapssymboler som dermed blir ekskluderende for de som ikke har sin identitet knyttet til disse kulturelle markørene. Politisk nasjonalisme derimot handler om å samle en gruppe rundt en aksept av styresett, institusjoner og ett felles verdi- og normgrunnlag. Her er grunnloven et enestående og revolusjonerende dokument som kun i seg selv gir grunn nok til å feire dagen. For det var her enevelde og sensur ble erstattet med maktfordeling, folkesuverenitet, stemmerett, ytringsfrihet, og videre til ytterligere demokrati. Den kulturelle siden bør derfor ikke være den dominerende siden, men den politiske. Det er den siden som må framstilles tydeligere så alle kan lære om de riktige og viktigste sidene av dagen. Den siden som også da kunne overdøvet den såkalt «slitsomme, masete og utmattende» kulturelle opplevelsen, som pappa ikke akkurat ærer. Vi kaller 17. mai for «grunnlovsdagen» og«nasjonaldagen», ikke «kulturdagen».
Spørsmålet jeg startet med i denne talen kan kanskje sees på som noe komisk. «Hvorfor hater pappa 17. mai» tviler jeg på at mange har startet en tale med, men i dette frie landet kunne jeg det. Det var min fars syn på denne dagen som fikk meg til å skrive denne talen. Han har en del sterke meninger jeg, og sikkert andre også, får høre daglig. Med ytringsfriheten vårt land Norge har, kan han nettopp dele sine meninger. Denne dagen kan være en påminnelse på alt vi har oppnådd og vi må derimot aldri slutte å feire 17. mai. Når vi nå går ut i festklærne må vi være bevisst på hvorfor vi feirer dagen. Tre ganger hurra til de som aldri ga opp kampen og de som fortsetter å opprettholde det Norge er og står for. Grunnloven,et inkluderende samfunn, ytringsfrihet, og et fritt og åpent demokrati.
