Mange ansatte som har vært i arbeidslivet i mange år, forteller at de unge (eller ofte omtalt som generasjon Z i debatter) har en sjokkerende dårlig arbeidsmoral. At de ikke gjør som de får beskjed om, at de krever for mye, at de ikke klarer å jobbe på fritiden sin, at jobben må «sy puter under armene» deres.
Men hvordan er deres arbeidsmoral? Er den i verdensklasse?
En ting er å kreve at unge skal ha en helt suveren arbeidsmoral i ryggraden fra man putter foten inn på sin første jobbdag. Men om man blir møtt med den samme arbeidsmoralen? Ja, det kommer an på om man har flaks eller uflaks.
Mange unge møter på en arbeidsmoral der man ikke får veiledning, står med arbeid som ikke er forsvarlig i henhold til regelverket (eks. stå i kassa da man er 14 år, stå alene med over 15 barn i barnehagen, være alene i situasjoner der det er utagerende atferd), ikke får tid til pause og en arbeidsplass helt uten sosial kompetanse. Vi kan høre dem baktale ansatte og brukere. Vi kan se voksne ansatte med lang erfaring bryte taushetsplikten, røyke og snuse i arbeidstiden.
Gjør vi dette. Ja, da får vi høre det. Sier vi noe imot den dårlige arbeidsmoralen. Ja, da får vi også høre det. I verstefall mister vi jobben.
Det er nesten som at de ansatte tror at de er «dronninger og konger», og at vi er deres «tjenestearbeidere». De glemmer hvordan det er å være ny. Men man skulle nesten tro, at det var de som var «nye».
Jeg har både vært praksiselev og lærling barne- og ungdomsarbeiderfag. Jeg ble sjokkert over hvordan arbeidsmoralen var i mange av de praksisstedene jeg var utplassert i, og spesielt sjokkert over fagopplæring- og læringssystemet. Det var noe helt annen arbeidsmoral enn det jeg hadde lært på skolen.
De lovte ting de ikke klarte å love gang på gang. Lot meg som fersk lærling stå helt alene med over 15 barn over timer. Kunne få jobb-meldinger hele kvelden og på natta, som de krevde at jeg svarte på. Måtte ta ansvar for turnus flere ganger (noe som var personalansvarlige sitt ansvar). Opplæringskontoret var svært lite til stedet. Fylke er absolutt ikke til stedet. Måtte purre uttalelige ganger på å få halvårsvurdering (tiden gikk og gikk). Ansatte løp vekk fra oppgaver og ansvar, og overlot ofte det på meg. Ansatte baktalte hverandre og lagde en såkalt «vi» og «dere» – kultur. Med andre ord: Utestenging. Det var til og med baktaling av barnehagebarn og elever. Voksne personer tok ikke hensyn til taushetsplikt, noe de er veldig opptatt av at vi skal følge. Veiledere som aldri eller var altfor lite til stedet, og som ikke fulgte meg opp faglig eller sosialt.
Veiledere hadde lite kunnskap om min utvikling, framdrift eller hvilke arbeid jeg gjorde. Så da de fikk spørsmål om det, var de helt stumme. Samtidig tjener veiledere ekstra penger på å gå rundt med tittelen som «veileder», uten å veilede. Og hva tjener vi lærlinger på dette? Nei, vi blir billig arbeidskraft, har en utrygg læreplass, og jobber fullt 100 %, og får mindre enn halvparten av det de tjener i lønn.
Jeg var ærlig på hvilken arbeidsmoral jeg hadde blitt møtt på til sensor før fagprøven, og fortalte henne sannheten om at jeg egentlig ikke har noe «veileder». Det hjalp lite å være ærlig. Sensor skjelte meg ut under hele fagsamtalen under fagprøven, som varte rundt 2 timer. Det viste seg at hun hadde den samme arbeidsmoralen.
Hvis det er slik at dere vil hindre oss i å internalisere seg en slik arbeidsmoral, må dere forandre på holdningene og verdiene dere formidler oss unge – utvikle selvinnsikten deres. Vi ser opp til dere, og da er det stor sannsynlighet for at vi også vil gjøre som dere, eller at vi skaper opprør.
Dette er en arbeidsmoral som plager og harselerer med de unge og de som virkelig vil jobbe og lære. Spesielt tungt er det for de som allerede strever eller har strevd, som for eksempel perfeksjonisme, depresjon, ADHD, dysleksi, språkvansker, og det å være pårørende til sine foresatte eller søsken.
Jeg har møtt på voksne ansatte som sier at vi unge må ta oss sammen på jobb, selv om vi har en bagasje. Hvis det er så enkelt? Hvorfor klarer ikke da dere med lang jobberfaring å «ta dere sammen», og bare ta oss imot på en verdig og høflig måte? Kanskje vi da hadde klart oss bedre i jobb, til tross for en tung bagasje?
I Norge sier vi at det er ulovlig å drive barnearbeid, og viser stor avstand til land som praktiserer barnearbeid. Den arbeidsmoralen jeg har beskrevet, vil jeg sammenlikne med barnearbeid. Den er absolutt ikke helsefremmende, og tar ingen hensyn til lærlingens eller de unges HMS.
Jeg vet også at voksne lærlinger eller nyansatte med lengre livserfaring, kan kjenne seg igjen i det jeg sier.
Jeg sier ikke at det ikke er unge som kunne gitt litt mer innsats på arbeidsplassen sin. Men slutt å fremstill det som at dere aldri har sett «makan» til så dårlig arbeidsmoral, som før generasjon Z kom inn på banen.
Vi sier ofte at 17. mai er «barnas dag», og at barna er «fremtiden vår».
Når vi som i dag er unge eller nye i arbeidslivet, tar foten inn i arbeidslivet, ser vi at dere helt har glemt at vi en gang var de «barna».
«Gi, men ikke tillat deg å bli utnyttet.
Elsk, men ikke la ditt hjerte bli misbrukt.
Ha tillit, men ikke vær naiv.
Lytt til andre, men ikke mist din egen stemme.»
-Ukjent
