Jeg var akkurat ankommet plassen jeg skulle være, de neste to ukene.
været var grått, skyene lå tungt i fjellene. Luften var frisk.
Jeg hastet inn. Fikk tildelt rom. Jeg ventet. Tankene kom. Hvordan kom dette til å gå? Alt var nytt rundt meg. Var det verdt det?
Alle timene i bilen, fergen, stedet. All forarbeidet.
Hun kom inn. Vi gikk gjennom en del papirer.
Sliten og tom. Sengen sto der å fristet.
Nei tenkte jeg. Du må vente litt.
kjente jeg var sulten. Kveldsmaten ble snart servert.
Da jeg hadde spist. Så trengte ikke sengen vente så alt for lenge.
Den natten sov jeg ikke godt. Ukjente lyder, lukter, hard seng, et hode som ikke klarte å finne roen.
Trøtt karret jeg meg opp, sengen hvisket. Bli her hos meg.
Jeg fomlet med klærne, kjente meg helt utmattet. Tenkte raskt. Spise frokost, droppe alt og bare dra hjem.
En frokost sal full av ukjente mennesker. Alle hadde nok med sitt, jeg slet med å orientere meg. Late som jeg hadde kontroll.
Det gikk tregt med maten. Den vokste i munnen min. Jeg reiste meg for å hente litt vann.
En foran meg i køen ved drikkestasjonen. Han snudde seg, jeg så rett inn i et par klare manne øyne. Sekundene tikket. Han sa, er det første dagen din her? Jeg stotret frem et ja og smilte blygt. Han smilte tilbake.
Han sa videre. Jeg vet ikke hva jeg vil ha å drikke. Kanskje det er lurt å ta seg en te og droppe kaffen?
Jeg skal bare ha litt vann jeg. Å det var lurt, sa han.
Da det ble min tur, klarte jeg ikke la være å snu meg. Jeg så ryggen på en flott mann gå ut av døra.
Han snudde seg og blikkene våre møttes igjen.
